Rapport fra VM 2014, Ecuador

Gjennom lagets første konkurranse sammen, VM i Adventure Racing i Costa Rica, så ble appetitten for mer vekket, og det tok ikke lang tid før Peaklife Sport var påmeldt til årets VM i Ecuador.

Vi stilte samme lag som for ett år siden – skolevenninnene Christine og Wendy, og deres bedre (eller verre?) halvdeler, Karl og Jo Inge – som nå igjen kasta seg ut i utfordringene som naturen og arrangørenes fantasi hadde å by på.

For den uinnvidde: Adventure racing (beklager, noen god etablert norsk betegnelse finnes ikke, men ekspedisjonsløp har vært brukt) kombinerer en rekke disipliner, som regel løping/vandring (på engelsk: «trekking»), sykling og kajakk, pluss av og til noen ekstra godbiter, nøsta sammen over noen dager, og skal som regel gjennomføres av et lag på fire. Løpsklokka starter på dag en og fortsetter å tikke til man krysser mållinja, gjerne ei ukes tid seinere. Søvn og hvile blir etter hvert et nødvendig onde, og det reduseres til et minimum, hvor de beste lagene skyver balansen mellom nødvendig hvile og framdrift gjennom løypa til det ekstreme. I år var arrangøren «generøs» og påla alle lag minst 8 timer hvile som kunne tas ut på ett eller flere av fire steder langs løypa, og for en del topplag ble det nok med de 8 timene pluss bittelitt til.

Årets VM startet 9. november kl. 8.30 og den 710 km lange løypa skulle være åpen til kl. 13.30 17. november. Ulike sperretider var satt langs løypa for å sikre at det ikke ble for stor spredning, og disse måtte nås for å få lov til å fortsette hele den fulle løypa. For oss var et hovedmål å fullføre alt, noe vi ikke greide i fjor, da vi røk på en slik sperretid og ble flytta over på såkalt «kort løype».

Så, sammen med vel 50 andre lag på startlista, samla alle seg i og rundt hovedstaden Quito i ukene og dagene før konkurransen. Byen fyller en dal nokså høyt i Andesfjellene. Med sine 2900 moh er det den høyest beliggende hovedstaden i verden (riktignok avhengig av om du regner La Paz som hovedstaden i Bolivia eller ikke). Arrangøren hadde varsla på forhånd at løypa ville ta oss opp i 4400 moh på vår vei mot Amazonas, og senere opp rundt 3500 moh et par ganger til på veien tilbake over Andesfjellene, før turen ville gå nedoverbakke ut til kysten. Mange av de hardest satsende (og sponsete) lagene hadde ankommet flere uker før for akklimatisering, en luksus som vårt selvfinansierte amatørlag ikke kunne unne oss.

Wendy og Jo Inge hadde likevel ordnet seg slik at de fikk nesten ei uke i og rundt Quito før konkurransen – nok om disse dagene i tidligere innlegg tidligere her på sida, så vi sier ikke mer om det her. Christine og Karl derimot, med større forpliktelser i forhold til familie og utfordringer i forhold til fri fra jobb, måtte vente til to dager før konkurransen, og håpe på det beste. Forberedelsene fikk, som vi så vidt var inne på før konkurransen, et ekstra lite skudd for baugen da det viste seg at Chris og Karl sine sykkelbokser hadde tatt en ekstra feriestopp i Miami, Florida. Mye av det andre utstyret var også pakka i sykkelboksene. Påfølgende dag skulle egentlig gå til å sortere utstyr, få det kontrollert av arrangør, og pakke de i riktige bokser for innlevering til arrangør.

Quito sin gamle flyplass var nedlagt året før – landinger fra sør ble stadig forpurra av tåke – og fungerte nå som et romslig arrangementssenter. Vi hadde god plass til å sortere det utstyret vi tross alt hadde, og gjennomførte noen obligatoriske sjekk hos arrangøren.

 

 

Etter å ha fått utsettelse på resten til dagen etter, snekra vi fort en plan B for bedre utnyttelse av tida i mangel på utstyret. Wendy og Jo Inge tok med Chris og Karl på en kræsj-akklimatisering på toppen Rucu Pinchincha. Denne gangen var lufta den klareste vi hadde sett så langt under oppholdet, og Wendy og Jo Inge fikk denne gangen også nytt utsikten fra toppen.

Arrangørene var hele tida veldig hjelpsomme og greie, og tok seg av all kommunikasjonen med flyplassen om den savnede bagasjen, og det ble i løpet av dagen klart at boksene var spora opp og på vei til Quito, og skulle bli levert rett til arrangementssenteret. Christine og Karl la seg derfor tidlig for å hvile ut etter strabasiøse dager med reise og kræsjakklimatisering.

Det er hyggelig at folk er hjelpsomme, men innimellom kan det bli lit mye av det gode; i ett-tida på natta ble Chris og Karl vekket av en telefon fra en hyggelig kar i resepsjonen som kunne melde om at boksene nå var ankommet flyplassen i Quito. Vel forvissa om at avtalen var at de skulle kjøres rett til arrangementssenteret la de seg til å sove godt igjen … ei lita stund.

Kl 2.00: Ring. Ring. «Syklene deres står nå i resepsjonen» ble de fortalt av den hyggelige stemmen i andre enden, og en signatur på leveringslappen var påkrevd. Etter å ha tassa ned i resepsjonen for å avlevere signatur så gikk dessverre sovinga dårligere, men i alle fall godt å ha kontroll på utstyret.

Siste dag før konkurransestart ble en travel, men effektiv dag. Siste pakking og utstyrssjekk gikk unna på noen få timer før det bar via taxier og busser gjennom Quito i retning åpningsseremoni og siste brifing fra arrangøren.

Quito er generelt er ikke noen spesielt pen by, betong i rette vinkler, lett pynta med grafitti og ledningsnett i alle retninger, men likevel nokså greit renholdt – vi har sett byer med mye mer søppel og skrot enn det vi fant her.

Gamlebyen derimot, hvor seremoniene skulle foregå, er en annen historie; den skriver seg fra den spanske kolonitida, og med sine trange hellende gater og smug, større og mindre torg og ornamenterte bygninger var den i 1978 først ute (sammen med Krakow) på UNESCO sin verdensarvliste. Vi fikk ta del i en flaggparade og underholdning fra lokale musikkorps og dansegrupper, alt på det fine steinlagte torget foran St Fransisco-kirka. Talene ble gjort unna raskere enn planlagt etter hvert som mørke stormskyer tårna seg opp. De vel 200 idrettsutøverne fikk en prolog dagen før dagen, med en spurt mot teateret hvor den tekniske brifingen skulle foregå, i det himmelen åpna seg.

Arrangørene – under navnet Huairasinchi («ånden/kraften i vinden» på urspråket Kichwa) – hadde snekra en fin og strømlinjeforma presentasjon av løypa og opplegget, og vi har ikke vært med på kortere runde med oppklaringsspørsmål ved noe tilsvarende arrangement tidligere. Arrangørens kompetanse og mer en 10 år lange erfaring preget også resten av VM-arrangementet.

De ti etappene som skulle ta oss fra Andesfjellene, ned mot Amazonas, tilbake over Andes og videre ut til kysten ble illustrert gjennom denne filmen:

Litt av et eventyr lå foran oss og spenninga var til å ta og føle på. Da arrangørene etter hvert delte ut kart med detaljerte instruksjoner, så tok lyst til å komme i gang med planlegginga overhånd for de fleste, og dessverre ble avslutningsinnslaget med en syngedame akkompagnert av gitar prega av oppbruddstemning og etter hvert et tynt publikum.

Med bussavreise til start planlagt til kl. 5 morgenen etter var de fleste på laget mest opptatt av å komme seg raskt i seng. Lagkaptein Jo Inge, også hovedansvarlig for navigeringa, innså derimot at det var enklere å planlegge veivalg og andre strategiske valg i trygge omgivelser ved hotellrommets skrivebord, enn underveis i all slags vær og forhold på vei over fjell og gjennom jungel, og klokka ble nok godt over midnatt før alle 22 kart var gjennomgått og veivalg markert med gul tusj.

Litt soving ble det på bussen også, etter at vi ferdig oppdressa til start steg om bord kl. 5 for den to timer lange turen. Man skal ikke langt ut på landsbygda i Ecuador før grusveier er standarden, og det var et imponerende syn hvordan kolonnen av busser snirkla seg sakte men sikkert oppover noe som likevel må være noe av det mer utfordrende slaget, oppover i retning Laguna del la Mica, høyt oppe ved foten av den billedskjønne vulkanen Antisana. På veien ble vi skjemt bort med utsikt over en av de andre karakteristiske og enda mer kjente vulkanene, Cotopaxi. Morgensola hjalp oss til å glemme de verste sommerfuglene i magen.

Etappe 1

Kl 8.30 gikk starten. Den første var den korteste, en løping/vandring på 29 km. Det var en nydelig måte å starte turen på. Jo Inge og Wendy mente det var den fineste biten de har opplevd i noen konkurranse noen gang, uavhengig av idrett. Løypa steg jevnt oppover et nokså slakt sletteland, med veier og stier eller lettløpt kortbeita gress, og med Antisana perfekt plassert som bakgrunnsbilde ute til høyre. Startempoet i feltet var uvanlig moderat; vanligvis  pleier feltet legge av gårde i galopp, tilsynelatende uten tanke om at løpet skal vare nærmere ei uke. Denne gangen så var det annerledes – de som hadde brukt en del tid på akklimatisering hadde allerede opparbeidet nødvendig respekt for høyden – resten fikk umiddelbar beskjed i løpet av de første par hundre metrene (om ikke før; noen var merkbart tungpusta bare etter den korte marsjen fra bussene og bort til dokøa før start). Når det gjelder oss sjøl, så er vi ubeskjedne nok til å mene at vi ved normal høyde ville kunne henge bra med de fleste lag på løpinga i slikt terreng. På vei opp mot etappens og løypas høyeste punkt på rundt 4400 moh hadde vi plassert oss rundt midten i feltet, noe som reflekterer manglende tid til akklimatisering … samt fornuftig åpningstempo. Etter løypa runda over toppen endra terrenget og løpsunderlaget karakter. Først et parti nedoverbakke med utfordrende gresstueunderlag og seinere gjennom overraskende tett og jungelaktig vegetasjon, høyden tatt i betraktning.

Her fikk vi større navigasjonsmessige utfordringer enn det enkle kartet skulle tilsi – stien som så tydelig nok ut hele veien på kartet ble etter hvert vanskelig å tyde i terrenget, og etter hvert viste det seg at lagene spredte seg ut på litt ulike veivalg. Vi endte nok opp med noe midt på treet; å trekke ut av den tette jungelvegetasjonen i dalen virka umiddelbart som en god idé, men det store, uavbrutte blokkfeltet langs ryggen ved siden av bremsa litt det også. Antakelig var våre veivalg ikke så hakkende gale – våre svenske venner i Swedish Armed Forces er normalt sterkere enn oss, og når vi var inne omtrent samtidig med dem til veksling, tyder det nok på at de heller ikke hadde funnet beste trasé.

Oppsummering etp. 1:

Distanse/stigning/høydetap: 29 km/300 m/900 m
Tid: 5:59 (+ 1:37 sammenlignet med beste etappetid)
Plassering på etappen: 16*
Video: 1:27-2:56

*Alle plasseringer i etappeoppsummeringene tar kun utgangspunkt i de 22 lagene som fullførte hele løypa

Etappe 2

Det hang faktisk en slags feststemning over TA1 (TA = Transition area = vekslingsområde til ny gren). Alle var fortsatt relativt friske og oppegående, sola, media og publikum var på plass, og vi var nokså effektive i utpakkinga og montering av sykler, kjapp handling av et par pizzabiter, og påfyll av vann på vannflasker før vi satte oss på syklene ut på strekk 2. Wendy fikk til og med, uten tap av tid for laget, tatt seg en tur innom det medisinske apparatet og fikk trylla vekk hodepinen opparbeida i høylandet.

På vei østover ned gjennom dalene som leder vannet fra Andesfjellene mot Amazonas ble vi på denne korte etappen bortskjemt med et av de få asfaltstrekkene løypa hadde å by på. Og for et strekk! Rundt 30 km langt og med nærmere 2000 høydemeter jevnt fall så var det knapt behov for å bruke pedalene, bare sitte og nyte utsikten og den stadig mer oksygenrike lufta, nedover veien som er oppkalt etter Simon Bolivar, den venezuelanske revolusjonære generalen som er kreditert for å ha vært med på å frigjøre mye av Latin-Amerika fra Spansk herredømme tidlig i det 19. århundre.

På grunn av den gode farten ble tida Adam fikk i paradis også denne gangen kortvarig. Det vil si, terrenget vi fikk mot slutten var også et slags paradis, med små idylliske grusveier, (på sitt vis) pittoreske små landsbyer, grønt overalt, og, blide ecuadorianere. Men, på samme måte som alt dette var en forsmak på positive opplevelser gjennom resten av løypa, så fikk vi også vårt første forvarsel på … gjørme. Akkurat i det mørket senka seg for første gang og vi passerte et av sjekkpunktene, knakk løypa av fra grusveien og inn på en sump-sti av de sjeldne (etter vår til da begrensete målestokk). Costa Rica hadde bydd på biter av tilsvarende i fjor, så overraskende var det jo ikke, uten at vi dermed ønsket det mer velkommen av den grunn. Det er bare en måte å komme gjennom slike strekk på, og det er å kaste seg i krigen og traske på til det er over, noe det var etter en times tid eller så, og vi ankom landsbyen og idrettsanlegget som var vert for TA2.

Her ble det servert mat: tallerkener fulle av pasta, kake til dessert og varme og kalde drikker, men å sikre seg plass i køa til den enslige vannslangen var en prioritet. Det er viktig å stelle pent med syklene, og å pakke dem i boksene uten å fjerne gjørma ville bare ha ført til trøbbel seinere, så de ble alle skylt grundig og smurt opp, før de ble pakka ned og bært ombord på lastebilen.

Vekslingsområdene i denne type løp er ikke riktig like hektiske som i triatlon, særlig ikke litt lenger ut i løpet, men det er mye utstyr involvert og mye må planlegges riktig for å få med seg det som trengs for lange etapper. Jo bedre ting er planlagt på forhånd, jo bedre ligger det til rette for ikke å kaste bort for mye tid i vekslinga. En av de logistiske utfordringene er at det er tildels strenge vektgrenser på boksene vi har klargjort på forhånd, og det er ikke snakk om å ha lagt klar ubegrensa med tørt og reint skift eller ubegrensa mengde med godt fôr. Det må bare aksepteres at normalen er å resirkulere gammelt skittentøy. Det gjelder likevel å identifisere hva som er viktig for å sikre varig framdrift, og det er ikke tvil om at føttene må komme høyt på lista. Vi fikk bekrefta det i Costa Rica i fjor, og vi var i år om mulig enda mer bevisst på å ta godt vare på apostlenes hester. Det betyr gode sko og sokker, og det betyr å benytte slike vekslinger til å få vaska og tørka beina, og smurt dem godt inn med dertil egnet salve. Det betyr ikke nødvendigvis at sokkene vi bytter på oss er tørre hver gang, men vi roterer litt mellom parene og benytter de som til enhver tid er minst gjørmete …

Oppsummering etp. 2:

Distanse/stigning/høydetap: 67 km/250 m/1800 m
Tid: 4:14 (+ 1:06)
Plassering på etappen: 21
Video: 2:58-3:21

Etappe 3

Etter en kjapp tallerken fôr var vi på veien igjen, denne gangen ut på en 44 km lang vandring tilbake oppover mot de samme høydene som vi hadde startet forrige etappe. Vi følte oss sterke der vi marsjerte oppover en vei langs en elv, skravlende og med tanker om en god natts vandring. Vi hadde ingen planer om soving dette første døgnet, og var innstilt på å traske på til neste TA, og ta eventuelt en liten hvil når vi kom så langt. Arrangørens hendige oversikt viste en antatt tid på 10 til 20 timer for etappen; med nærmere 10 enn 20 så ville vi ankomme TA i grålysninga. Hvis bare …

Ettersom kveld gikk mot natt starta det å regne, og regntøyet ble tatt på for å unngå å fryse. Det første ordentlige hinderet var varsla og forventa – ei skranglete gammel hengebru hvor halvparten av treverket var råtna bort. Ingen problem her – vi passerte i Via Ferrata-stil sikra med klatreselene og -utstyret som var en del av obligatorisk utrustning på denne etappen.

Det var etter denne brua det harde arbeidet starta. I følge kart og instruksjoner var det snakk om å følge stien oppover langs elva noen få km. Visstnok var dette den berømte El Chaco – Oyacachi-stien, en av bare tre naturlige ruter i Ecuador som kobler øst- og vestsida av Andesfjellene, men det virka til tider som om det var lenge siden den hadde vært i bruk. Det var ikke bare nattemørket som forhindra dette fra å være en vakker liten rusletur langs elva – vi sleit og vi baksa i gjørme og tett undervegetasjon, over og under falne trær, kravla oppover bakke og sklei nedoverbakke i den bratte skråninga langs elva, alt mens vi forsøkte å følge den såkalte stien som sto på kartet, men som i perioder var bekymringsfullt fraværende i terrenget. Delvis hadde vi jo fordelen av en god del lag foran oss i løypa som hadde laga tråkk, men særlig på et tidspunkt delte disse seg i ulike retninger, hvorav alle endte i blindveier tilsynelatende uten mulighet til å komme videre. Mye tydet på at lagene foran hadde hatt lignende problemer. Til slutt valgte vi å slippe oss ned til elva for å se om det var mulig å finne bedre vei der – noe overraskende oppdaga vi at vi greide å holde en viss framdrift langs den stritt strømmende elva. Mulig dette faktisk også var den «riktige» ruta – plutselig kom vi over en hardbarka funksjonær sittende ved teltet sitt på en sandbanke. Vi fikk noen oppmuntrende ord på veien og beskjed om at det var 3 timer igjen til neste bru hvor vi trengte selene, og etter det var det «enkelt til neste TA».

På samme tid som det begynte å lysne og gikk mot dag ble vi var hodelyktene fra et lag bak oss langs med elveleiet, som også sleit og jobba seg rundt og over steinblokker ved siden av elvestrykene. De hanka oss inn samtidig som vi nådde en sideelv som mangla bru. Vannføringa var stor nok etter nattas regnvær til at et forsøk på vassing høyst sannsynlig hadde feid oss ut i storelva og ned igjen til TA2. Våre nye venner var fra Argentina, og gjennom en internasjonal samarbeidsoperasjon for å gjøre opp for Clarkson-effekten* fikk Karl og en fra deres gjeng stabla på plass en bro av en sleip stokk og litt tauverk, og begge lagene (og ett til som ankom mens vi holdt på) fikk kara seg over til en stein og hoppa resten.

* Som de fleste kjenner til har Storbritannia og Argentina et noe
anstrengt forhold etter krigen om Falklandsøyene i 1982. 
Jeremy Clarkson er ikke helt ukjent i Norge, i og med (de 
stadig hyppigere reprisene av) Top Gear. Om det var et uheldig 
sammentreff, eller en bevisst provokasjon, får vi kanskje aldri 
svar på, men nevnte Clarkson bomma uansett litt med valg av et 
nummerskilt på en bil, og en del Argentinere sliter litt med 
å tilgi ham for det.

Vi var på vei igjen, utrolig sakte, men sikkert. Da vi passerte bru nummer to som trengte klatreutstyr viste klokka rundt seks timer mer enn det den gjorde da teltmannen sa det skulle ta oss tre timer. Nåvel, han hadde nok gått strekninga på dagtid og i finvær …

Det var sein morgen før det ble særlig lettelse i terrenget og «sti» først gikk over til sti, etter enda mange kilometer med gjørme, litt mer gjørme og enda mer gjørme. Det ble ettermiddag før sti ble til vei rundt 10 km fra TA, og vi tok en taktisk stopp for å reingjøre føtter og smøre på ny salve. Her førte ei bru oss over elva. Vi var bevisst at instruksjonsboka fra arrangør sa at vi på hele denne etappen fra den første hengebrua skulle holde oss på høyresida av elva, og vi var nå på vei over på venstre. Viktigste årsaken til at vi fortsatte var at vi huska at det på brifingen før konkurransen ble presisert at vi på denne delen ikke måtte krysse elva på noe sted hvor det ikke var bru, og feilaktig kobla vi informasjonen og tolka det slik at hvis det er bru så er det greit å krysse. Dessuten var dette det eneste stedet i hele løypa hvor forbudt vei ikke var kryssa ut med røde kryss på kartet. Det skulle vise seg at det bare var tre lag som ikke gjorde samme feil som oss, og dermed slapp en 4 timers tidsstraff.

Sola varma på dette tidspunktet godt, men vi skuffa greit på, mens vi nøt utsikten over kulturlandskapet, og det var sein ettermiddag før vi nådde TA3 i landsbyen Oyacachi i toppen av dalen. Den lille skolen var åpnet til bruk som sovesal om vi ønsket, og ettersom vi hadde brukt «noe mer tid» på etappen enn planlagt så passa det godt å ta vår første økt soving her, heller enn ute i løypa. Vi hadde vurdert å passere over enda et høydedrag og ned i en dal – for restitusjonen sin del er det best ikke å sove for høyt over havet – men denne landsbyen lå ikke altfor høyt og tidspunktet passa bra. Fordelen med å få sove innendørs oppveies noe av muligheter for støy – en kombinasjon av unger som fløy rundt og lekte og et brutt lag som satt og skravla om erfaringer og muligheter for transport videre forpurra søvnen noe, men med alarmen på 20.30 fikk vi likevel, etter å ha klargjort syklene, en bra dose hvile.

Oppsummering etp. 3:

Distanse/stigning/høydetap: 44 km/1500 m/0 m
Tid: 20:37 (+ 9:29)
Plassering på etappen: 21
Video: 3.23-4:21

Etappe 4

Da alarmen ringte så var det utvilsomt tungt å løfte hodet fra madrassen (skolens tjukkas), men så snart vi var på beina og i gang med å ta på sekkene, så var iveren etter å komme i gang påtakelig. Nattemørket var igjen på plass, og såpass høyt over havet var det på grensa til kjølig, men de bratte stigningene opp mot første fjellpass fikk fort varmen i oss. Fullmånen var dessverre på visitt på andre sida av kloden, så det var beksvart de første timene. Når løpet pågår dag og natt så vil det alltid være slik at vi går glipp av utsikt på deler av løypa – dette var en av delene av løypa hvor vi ble misunnelige da vi etter løpet så videoen (4:22-4:38) som viste lag som passerte her på dagtid. Men, pytt sann, de kjappere lagene gikk sikkert glipp av andre fine deler …

På første del av denne etappen, etter å ha passert første fjellpass, fikk vi et interessant veivalgsstrekk; på hotellrommet i trygge og stabile omgivelser var nok sjefsnavigatoren litt rask på labben, og tok litt lett på informasjonen på kartet om 50 meter ekvidistanse. Overlineren ble derfor brukt på et slags rett-på-veivalg og venstreveivalget som slanga seg langsmed høydekurvene ble forkasta. Selv om det etterhvert var i ferd med å gå opp for oss, også de som ikke bar kartet, at vi var i ferd med å tape litt vel mange høydemeter, så ble vi likevel overraska da en bil med noe mediefolk stansa oss og fortalte oss at vi var helt ute av kurs. De prøvde til og med å vise oss GPS-trackinga fra en medbrakt iPad for å overbevise oss, og Jo Inge måtte være nokså bestemt for å overbevise dem om at veivalget var helt bevisst, og kanskje til og med best. Vi har ikke i ettertid gjort nøye analyse, men ruslinga med sykkelen for å hente tilbake de tapte høydemetrene var nokså tungt mentalt om ikke annet, særlig etter at mediefolka hadde sådd en viss tvil i laget. En liten høneblund på 10 minutter på toppen, før lange nedoverbakker, fiksa på det meste, og humøret steg i takt med sola i grålysninga og utover morgenen. Her fikk vi også et artig strekk på en gammel nedlagt jernbane. Til forskjell fra tilsvarende vi har vært borti her til lands og i England, der konverteringa fra jernbane til sykkelsti oftest betyr slett og fin asfalt, så var det her stedvis halvteknisk og morsom stisykling, og jerbaneskinnene lå fortsatt på plass. Seinere på dagen, etter hvert som dagen ble varmere fikk vi også en bit langs Pan American Highway, samme veien som vi hadde bussa til start i Costa Rica i fjor, og enda litt seinere så kryssa vi over til den nordlige halvkule ved ekvator. Dette var også et av de såkalt «virtuelle sjekkpunktene» underveis, som ikke var bemanna, men dokumentasjonen på at vi hadde vært der skulle skje ved å ta bilde av oss sjøl.

Om det var kryssinga av ekvator, den varme sola, eller ren og skjær sykkelglede hos et par av deltakerne som gjorde det, er usikkert, men i ei tøff klatring ble det litt stor luke i laget. Kartet var plassert hos de to bakerste, og de to første passerte litt vel langt forbi et veikryss. Det kostet noen minutter, men vi rista av oss det, og var nok en gang ute på grusveger med en serie kvasse stigninger og hadde annet å tenke på enn små miss.

Ved neste TA kom den første av sperretidene – interessant nok vurderte vi den som den tøffeste å greie – man ville kanskje trodd at arrangøren planla litt slakk til å begynne med og så stramme til etter hvert. Vi var nødt til å være der, og forlate TA, innen klokka 17.00. Klokka tikka ubønnhørlig mens vi lå og pressa helt på grensa, men vi lå an til å kunne greie det så vidt, til tross for at vi nok en gang ble overraska over hvor mye høyde det blir ut av noen få brune streker når det er 50 m imellom. En punktering og problem med girskiftinga forpurra for Jo Inge, som bare kunne bruke store skiva foran. Med litt tauehjelp og en tur ned i kjelleren, samt motivasjon fra en sluttspurt mot det irske laget var vi på vei inn i landsbyen rett før kl 17.00. Inne i selve landsbyen hadde ingen av lagene studert det noe grove kartet godt nok, og det ble litt hodeløst stress og virring for å finne inn til selve TA, og klokka viste 17.08 da vi stempla inn. Lettelsen var rimelig stor da vi umiddelbart fikk beskjed fra arrangøren om at sperretida var forskjøvet til midnatt, og at vi ikke behøvde forlate TA før kl 5.00. Utsettelsen var begrunnet i dårlig vær og føre på tredje etappe. Heldigvis var vi derfor fortsatt med på leken, og opplevelsen sto i kontrast til fjoråret, da vi fikk motsatte overraskelse, og vi røk på en nyinnført sperretid. Vi vaska og stelte syklene, kokte oss litt mat og la oss til for noen timer soving – kanskje var vi litt vel fornøyd med den romslige utsettelsen vi hadde fått, for alarmen på klokka ble satt nokså langt utpå natta.

Jo Inges ribbein plagde ham litt, etter en ublid tur over sykkelstyret tidlig på dagen, og han tok en tur til det medisinske støtteapparatet. Det ble konstatert en brist, men stikket i baken med tryllemiddel sørga i alle fall for noen timer god søvn.

Oppsummering etp. 4:

Distanse/stigning/høydetap: 144 km/1000 m/1500m
Tid: 20:02 (+ 6:38)
Plassering på etappen: 15
Video: 4:21-4:57

Etappe 5

Man skulle ikke tro at det å sove fire-fem timer i strekk ville by på problemer på dette tidspunktet i konkurransen, men kanskje var det konkurranseinstinktet som slo inn, for både Jo Inge og Wendy våknet tidlig og kjente seg utålmodige etter å komme i gang igjen. En sjekk av arrangørens logg viste at seks lag hadde kommet inn etter oss, og dratt ut igjen, og vi hadde sklidd ned til en plassering på tredvetallet. Så Karl og Chris ble vekket, sekker pakket, og vi satte av gårde. Det gikk fort i starten, på gode veier. Men etter et par timer fikk vi for første gang noe ordentlig navigasjonstrøbbel.

Et sjekkpunkt som skulle være litt oppe i bakken i starten av en lang stigning virket ikke å være der. Vi gikk tilbake, prøvde en annen vei, lurte på om det kunne være noe feil med kartet, kom bort i et annet lag som slet med samme sjekkpunktet (og det ga oss en liten piff å høre at de hadde forlatt forrige TA noen timer før oss), og til slutt fant vi posten enda lengre opp på den første veien, bare ikke akkurat der den skulle ha vært. Det var irriterende og kostet oss tid, men vi hadde i hvert fall funnet den, og kunne begynne på det som skulle være den lengste og bratteste stigningen til fots i hele løypa.

Etappen var på 45 km, med en enorm stigning og en enda brattere og lengre tur ned igjen. Mens dagslyset vendte tilbake gikk vi oppover og atter oppover.

Ett eller annet sted der ute kjente vi at det var en utsikt, men den skjulte seg bak et tungt og lavt skydekke (utsikta kan vi nyte nå i ettertid, 5:03-5:08). Det var godt ut på formiddagen før vi kom til en lang rygg opp mot det høyeste punktet. Her var det ut fra kartet et veivalg, og vi valgte det som skulle være veien med minst stigning. Greit i teorien, men da veien brått sluttet i ingenting ønsket vi at vi hadde fortsatt opp over siste delen av ryggen. Vi var imidlertid tydeligvis ikke de eneste som hadde havnet her, og vegetasjonen var lagt flatt i en rett linje opp den usannsynlige bratte fjellsiden. Vi klatret oppover, glad for den jobben de foran oss hadde gjort med å rydde et slags tråkk. Wendy grublet over en ny flora for Ecuador, med plantene klassifisert etter a) de man trygt kunne dra i, b) de som kunne gi litt støtte men ikke var til å stole på, og c) de som man absolutt bør unngå grunnet stygge torner. I det vi kom ut på toppen møtte vi et ecuadoriansk lag, som hadde delt seg for å lete etter posten. Det viste seg at de hadde forlatt det forrige TA fire timer foran oss. Alltid en trøst å høre at andre sliter mer enn man gjør selv! Sammen rundet vi fjellet og fant til slutt posten. Nå kunne vi begynne på turen nedover.

Arrangørene hadde fortalt at vi kom til å oppleve et spesielt kulturminne her – det viste seg å være en hulvei, Cuchilla de los Olivos, laget av urbefolkningen gjennom hundrevis av år. Akkurat hvorfor de skulle føle behov for å gå akkurat denne ruten kunne man lure på… lyssky virksomhet visstnok… Nå var stien i hvert fall en dyp «grøft», opp til flere meter dyp noen steder og bredden på en person. Det var en egen barnslig glede i å slippe seg ned gjennom den tjukke, myke leiren. Noen ganger kunne man rutsje langt på føttene – andre ganger havnet man på baken. Og slik fulgte vi nedover fjellsiden nesten 2000 høydemeter. For Chris var det imidlertid ikke fullt så morsomt. Hun har dårlig balansesans grunnet en ødelagt stortå, og for henne ble det en vanskelig og slitsom etappe. For Jo Inge hogg det litt i ribbeinet når han måtte ta seg for. Smerte er i midlertid forbigående, mens minner varer evig osv …

Men til slutt kom vi ut i bunnen av hulveien, og brukte noen minutter på å vaske bort gjørme i en bekk, før de siste få kilometerne på grusvei inn til TA5. Vi dro fra det Ecuadorianske laget og passerte tre andre lag på denne siste delen, hvilket gjorde godt for humøret.

Vi kom til TA5 rett etter det ble mørkt – en kirke faktisk, med alle møblene ryddet til sidene for å lage plass til slitne lag med sitt gjørmete utstyr. En av innbyggerne gjorde god forretning i å selge suppe, ris og svinekjøtt, og veldig god, søt kaffe. Karl stusset litt over hvor selve kjøttet hadde blitt av, og mistenkte at de ledende lagene hadde stukket av med det og lagt igjen de mer kaloriholdig deler til oss. Men hans porsjon gikk ikke til spille – litt svinefett blir jo som den reneste julemiddagen for Jo Inge.

Oppsummering etp. 5:

Distanse/stigning/høydetap: 45 km/1200 m/2000 m
Tid: 16:47 (+ 4:33)
Plassering på etappen: 10
Video: 4:58-5:44

Etappe 6

Før vi kunne dra videre måtte vi ta ut straffen på 4 timer som vi (og de fleste andre lag) hadde fått på 3. etappe, noe som passa oss bedre enn de lag som satsa helt i toppen. Tre timers søvn under alteret, og vi var klare for etappe 6: 159 km som skulle ta minst 24 timer. Det viste seg å være en dag med mange punkteringer, men ellers god sykling. Veiene var ikke for ille, og da morgenen kom fikk vi endelig sol og flotte fjellutsikter.

Rundt kl. 8, etter et parti med lange bratte stigninger, kjørte vi gjennom en landsby med en liten butikk og fikk virkelig satt den eldre damen der på prøve, ved å kjøpe mer enn én ting. Dette krevde matematiske kunnskaper utenom det vanlige, og det ble tilkalt assistanse fra en som kanskje var datteren. Den yngre klarte å finne en kalkulator og til slutt kom de fram til noe som hørtes ut som en grei pris. Det var imidlertid bra at vi brukte litt tid til å hvile her, for etter 10 minutter kom de fram til at vi ikke hadde betalt for en flaske med Cola. En dollarmynt fikk rettet opp i forholdet og vi syklet avgårde, ned og opp fine daler og over flere fjellveier inntil vi kom til etappens innlagte spenningsmoment utpå ettermiddagen.

Dette var en “Tyrolean traverse”, en ståltråd spent over en fossende elv som vi hang i mens vi dro oss bortover ved bruk av muskelkraft. På vei tilbake skulle vi balansere på en slakkline, med noen løse tau å holde i – en utfordrende øvelse for de som ikke har prøvd slikt før og i tillegg har litt høydeskrekk. Funksjonæren meldte (feilaktig) at laget ville diskvalifiseres om vi ikke kom oss over. Lagkaptein Jo Inge innså at dette var en grei motivasjonsfaktor, og benytta ikke sin rett til å komme med innsigelse. Alle kom seg over elva, noen hadde fått flytta sine egne grenser og smilte fra øre til øre, og vi kunne sykle videre.

Det ble mørkt enda en gang mens vi syklet de siste 3-4 milene, nok en prøvelse for tålmodigheten (ikke bedre av at Jo Inge hadde huska litt feil og feilaktig først meldt til resten av laget at det gjensto rundt ei mil etter klatreøvelsen); tre elvekryssinger, tvilsomt og mangelfullt kart som gjorde oss tidvis usikre på om vi var på rett vei, masse løse, glatte stein og vanvittig mange insekter som bare elsket lysene våre. Igjen var det sikkert en utsikt der ute som kunne hjulpet om det hadde vært dagslys, men humøret var ikke særlig lystig i det vi endelig rullet inn mot TA6. Her var det ikke veldig mange fasiliteter og vi holdt ganske stille mens vi snublet rundt med hodelyktene og ordnet mat og skittent utstyr, før vi la oss for et par timers søvn, med plan om å stå opp kl.03:00 for å begynne den 11 km lange gåturen til kajakkene og etappe 7.

Vi hadde egentlig hatt det ganske bra med søvn til nå. Ofte hadde vi kommet til TAene på natten, og selv om det kan være litt mye støy på disse områdene til tider, så hadde det fungert ganske bra å holde på en tilnærmet normal døgnrytme – selv om vi antagelig hadde sovet mindre enn 12 timer til sammen til nå. Topplagene hadde nok syntes vi var noen ordentlige dovendyr, men vi hadde fortsatt langt igjen og ikke nok erfaring til å balansere ekstrem søvnmangel med god, feilfri framdrift.

Oppsummering etp. 6:

Distanse/stigning/høydetap: 159 km/1000 m/1600 m
Tid: 18:58 (+ 4:46)
Plassering på etappen: 18
Video: 5:45-6:23

Etappe 7

Vi var på vei igjen kl.03.30, eller litt seinere – noe forsinket av at startnummervesten til Jo Inge var blitt borte (som alt annet obligatorisk utstyr medfører det i beste fall tidsstraff om man påtreffes uten) … helt til den plutselig dukket opp igjen på en stol der det tidligere hadde hengt et startnummer 19… Her var det tydelig at det argentinske laget ved siden av oss hadde rotet litt; de innrømmet ingenting, men de skjeve beskjemte smilene var ikke til å ta feil av. Vi var høflige, og nevnte ikke Clarkson.

Vi brukte nesten to timer på å gå til elva, og kom fram akkurat etter at det ble lyst. Vi hadde plukket opp en redningsvest langs veien, som viste seg å tilhøre det argentinske laget… De ble veldig takknemlige for å få den tilbake. Ingen nevnte Clarkson.

Elva var en såkalt “dark zone”, som betyr at all aktivitet på elva av sikkerhetsmessige årsaker var forbudt mellom kl. 18:30 og 5.30. Uansett hvor kort strekning man hadde igjen kl. 18.30 ville man måtte gå i land og vente i 11 timer på dagslyset. Slik sett passet timingen vår veldig bra, og sikkerhetsfolkene ved elvebredden mente at vi skulle ha god tid til å klare hele padlestrekket den dagen. Den obligatoriske sikkerhetspraten før vi satte avgårde gikk omtrent slik: man skulle se godt på strykene før man prøvde seg, og kunne bære båtene rundt om man ville, men ville tape tid på det. Vi ble varslet om at urbefolkningen som bodde ved elven ikke var så gira på fremmede og hvis vi havnet i vanskeligheter og trengte hjelp skulle vi ikke oppsøke dem, men heller vente på at de kom til oss. Vi fikk høre at det var stryk gradert opp til klasse 3, at det var svært usannsynlig at vi skulle klare å komme ned uten å velte, og at vi burde innstille oss på å like å svømme, så ville vi få en fin tur.

Og da var vi i gang, Wendy og Jo Inge i den ene plastkajakken, Chris og Karl i den andre, og bagasjen surret fast på båtene. Det var godt endelig å kunne gi beinene en hvilepause. Vannstanden i elven var visst 2 m lavere enn dagen i forveien, så det kom nok til å gå litt saktere for oss enn tidligere lag, samt at steinene i strykene kom til å være mer framtredende.

Det var deilig i starten: stille og fredelig. Vi ble imidlertid litt overrasket å ikke se mer dyreliv. I Costa Rica i fjor hadde det bugnet over av fugler og sommerfugler langs elvene, men her så vi lite.

Og så begynte moroa – på tide å prøve seg i hvitt vann. Chris har ikke mer erfaring enn mye padling rett fram på flatt vann i Costa Rica i fjor, så ved første avvik fra horisontalen gikk hånden ut, grep siden på kajakken og Chris og Karl var i vannet… og igjen… og igjen… Etter hvert ble de enige om at Chris skulle holde opp åren i skulderhøyde når vannet ble hvitt, og etter det gikk det mye bedre, selv om det nok så en smule komisk ut.

Vi la faktisk ikke merke til det punktet der elven møtt en annen elv, men var plutselig ved den første posten, som heldigvis ikke var til å unngå. Vi hadde vel sjelden kartkontakt resten av padlingen heller, men det gjorde ikke så mye – vannet gikk jo i en retning og vi ble med – enten oppe i kajakkene eller i vannet, alt ettersom. Det første klasse 3-stryket hadde fullt med sikkerhetspersonell og det viste seg å være klokt, for å plukke opp båter, folk og årerester. Vi knakk et åreblad, men ellers overlevde vi, med all bagasjen i behold. Og renere hadde vi jo ikke vært siden dag 1!

Etter det kom det ene stryket etter det andre. Vi havnet i elven mange ganger, og fikk ublide møter med stein, som lærte oss at man ikke bare skal flyte med føttene først nedover elven, men også holde rumpa høyt i vannet for å holde halebeinet unna fare. Dette, og fornemmelsen av å drukne, gjorde at jentene syntes det virka mindre morsomt etter hvert – Guttene hadde et mer avslappa forhold til det hele og synes dette strekket var fint, til tross for noen blåmerker … inntil Karl slo nedre del av ryggen litt vel hard mot en stein og også han fikk lagt en demper på humøret. Karl mistet i tillegg åren sin og det gikk litt trått en stund, til tross for at en av padleguidene langs elva fant fram en machete og spika ei ny åre til oss. Men, så tok vi likevel igjen Argentina, og da fikk vi tilbake den savnede åren, som de hadde plukket opp. Clarkson ble ikke nevnt.

Og så – endelig – kom vi til slutten av etappe 7, godt før solnedgang. Toppen av kransekaken var å få lov til å bære de tunge kajakkene og alt det våte utstyr de siste par-tre hundre metrene til vekslingsplassen … opp fra elva var en ting, men langs den fine veien hvor vi innbilte oss at lastebilene ikke ville hatt noe problem, var mentalt verre.

Her ved dette TA hadde vi planer om et relativt raskt skifte, og så sykle avgårde den forholdsvis enkle sykkeletappen opp til TA 8, og heller hvile godt der, før den på forhånd antatt tyngste etappen. Men, et uventa problem oppsto: Jo Inge følte seg i utgangspunktet fin, men hadde kjøpt en stor risrett fra de lokale som bodde på rancho’en som utgjorde TA, og han forsøkte å konsumere denne litt for raskt. Plutselig så nekta en eller annen mekanisme i svelgesystemet å samarbeide. Han har vært borti tilsvarende reaksjon før, når litt for tørr mat har blitt konsumert litt for raskt uten å tygge godt nok, men tidligere har det hjulpet å avvente et par minutter og sende etter litt drikke. Denne gangen fungerte ikke det. Forsøk på å sende etter drikke førte bare til enda større problemer nedover i spiserøret, og kroppen bestemte at innholdet måtte returneres avsender. Laget, og forsåvidt Jo Inge selv, var gira på å finne ut av dette – før eller siden var det jo nødvendig å få fylt på med mer drikke og næring, så å dra videre uten å ha fått løst det akutte problemet var lite aktuelt. Jo Inge tok derfor en tur til det medisinske støtteapparatet. Medisinsk kompetanse skal vi være forsiktig med å uttale oss om, men språkbarrierer gjorde det i alle fall meget utfordrende å formidle problemstillinga. Det medisinske støttepersonellet insisterte på at det var snakk om dehydrering. Dette til tross for at hovedpersonen selv ikke viste noen tegn på dette, og endog kunne vise til mangel på en del klassiske symptomer han har lært å kjenne. Arrangøren insisterte på intravenøs tilførsel av væske og næring (IV). Jo Inge var meget skeptisk, men etter både å ha forsikra seg om at det ikke ville medføre noen risiko for diskvalifikasjon, og heller ikke noen tidsstraff ut over tiden det tok å administrere IV (fire timer), og konferert med laget om at noen timer soving uansett kunne forsvares, endog nytes, så så han ikke noen store ulemper med å takke ja. Resten av laget gjorde ferdig litt utstyrssortering og la seg i soveposene. Allerede før sykesøster hadde funnet fram utstyret så begynte problemet å løse seg selv og Jo Inge drakk ei flaske vann. Rett etter at nåla var satt i en passende vene og posen hengt opp på stativ skjedde følgende sammentreff: En person med gode engelskkunnskaper, og en lege med medisinsk kompetanse, dukka på samme tid opp i teltåpningen, der Jo Inge lå og slappa av med nål i arma. Han beskrev situasjonen i korte trekk nok en gang. Han forsto ikke noe særlig av de to korte setningene legen meldte på spansk til sykesøsteren, men å dømme ut fra hva som så skjedde så må innholdet vært omtrent noe slikt: «Dette har ingenting med dehydrering å gjøre … napp ut IVen umiddelbart og ønsk gutten lykke til videre med konkurransen». Resten av laget ble vekka etter kort tid i soveposen. De trengte riktignok litt tid på å bli overbevist om at Jo Inge var i tipp-topp stand og at det var trygt å dra videre, men slik ble det.

Oppsummering etp. 7:

Distanse/stigning/høydetap: 69 km/0 m/200 m
Tid: 12:59 (+ 4:33)
Plassering på etappen: 19
Video: 6:24-8:02

Etappe 8

Litt ekstra tid gikk etter utstemplinga, da vi skjønte at vi hadde gått surr i nye og brukte sykkelslanger etter alle punkteringene på de to forrige sykkeletappene, og Wendy satte seg på sykkel med flatt bakdekk. Vi hadde starta konkurransen med to slanger ekstra hver i sekken, pluss noen i boksene. For første gang fant vi nå fram lappesakene, og vi bomma i tillegg en ny slange fra det Argentinske laget for å ha noe å gå på videre. Vi takka så veldig, og passa på å ikke nevne Clarkson.

Ikke lenge etter vi sykla avgårde ble vi tatt igjen av en motorsykkel, som fulgte bak og ved siden av oss ei lang stund. På det tidspunktet gikk mistankene i retning av det var bekymrede arrangører som ville sjekke opp at alt faktisk var ok med Jo Inge, men i ettertid ser vi fra andre lags rapporter at de også har hatt selskap her, og at det dreide seg om det hjelpsomme (og overivrige) lokale politiet som eskorterte lagene på den første delen av denne etappen.

Vi tråkka på – denne etappen virka på oss, særlig i nattemørke uten utsikt, som en slags transportetappe før den neste lange jungeletappen – ikke noe spesielt teknisk sykling, stort sett greie grusveier, men det var mye stigning. Igjen spilte ekvidistansen på 50 m oss noen puss, og det som så nokså overkommelig ut på kartet, var mye brattere i virkeligheten, og det ble noe sykkeltrilling i de bratteste kneikene. På et tidspunkt på etappen måtte kartleser Jo Inge (som hadde fått minst søvn på forrige TA) be om en power-nap for ikke å falle av sykkelen, og vi slang oss ned i første og beste grøftekant. Med alarmen satt på 10 minutter hadde vi akkurat begynt å døse da en bil skrensa og stoppa ved siden av oss. Akkurat hva politifolka trodde de hadde kommet over der de fant oss i en haug i grøfta godt utpå kveldinga vet vi ikke, men vi hadde sett en del feststemte folk langs veien den siste timen, så det var vel en eller annen høytid og politiet mistenkte nok muligens at vi hadde fått litt for mye … Forsøk på å forklare hva vi egentlig holdt på med på eget morsmål hadde vært vanskelig nok, og enda verre i halvørska på spansk, men de dro nå i alle fall videre etter ikke alt for lenge, og vi fikk noen minutter på øyet.

Vi nådde slutten av etappen i 4-tida på morgenen, og ettersom vi var ferdig med siste sykkeletappe gjorde vi unntak fra regelen om sykkelvask, og stua de gjørmepakka syklene rett i boksene.

Vi hadde allerede sett noe insekter etter vi la fjellene bak oss, men denne TAen var en entomologs drøm. Lyskasterne under taket på det åpne sportsenteret(?) tiltrakk seg masser av sommerfugler på størrelse med tallerkener og gresshopper så lange som sko.

Foran oss lå det vi regnet som den tøffeste etappen, så her bevilget vi oss litt kroppsvask, noe mat og en god økt soving.

Oppsummering etp. 8:

Distanse/stigning/høydetap: 42 km/300 m*/100 m*
Tid: 5:10 (+ 2:13) **
Plassering på etappen: 22
Video: 8:03-8:27

* Som for de andre etappeoppsummeringene, så er dette arrangørens oppgitte tall. Studer gjerne høydeprofilen, legg sammen stigninga, og vurder om du er enig …

** Stort sett er etappetidene nettotider, men her stempla vi altså ut fra TA før det ble litt ekstra slangeskift og -lapping

Etappe 9

Ut fra TA8 var det ny sperretid, og tida til pakking var beregna litt vel godt, og vi la avgårde med rundt 3-4 minutter til gode. Et par lag lå enda dårligere an enn oss, og vi er litt usikre på om de greide det, eller om arrangørene viste litt slingringsmonn.

Etappe 9 var en uvanlig opplevelse, også når vi snakker om slike konkurranser. Med sine 40 km gjennom jungelen var den ikke spesielt lang, men når arrangøren estimerer at de raskeste lagene skal bruke 16 timer, og at andre kan komme til å bruke opp mot 30 timer, så skjønte de fleste at her var det snakk om noe muffens. Ruta gikk gjennom Mache Chindu-reservatet, et av de siste områdene med bevart regnskog langs den ecuadorianske kysten, og en del av område var aldri blitt kartlagt. Unnskyldninga hadde vært dårlig vær, men arrangørens mistanker går i retning av at terrenget var så avsides og utilgjengelig at de ansvarlige for kartlegginga ikke hadde orket. På grunn av manglende kartlegging hadde arrangøren lasta inn spor for oss på våre GPS’er (normalt har man ikke med egen GPS i det hele tatt, og i denne konkurransen var den ellers forsegla og forbudt å bruke annet enn i nødsfall). Etappen starta greit nok, og vi holdt bra fart langs grusveiene til å begynne med. Også da vei gikk over til gjørmete sti nedover inn i en dyp dal var vi ved godt mot, akkompagnert av brøleapene som markerte revir i trærne langs med stien.

Dagens og etappens høydepunkt kom i bunnen av dalen nær midtveis på etappen (i distanse), der vi kom over en landsby bare tilgjengelig langs gjørmestien den veien vi hadde kommet, eller tilsvarende lange dagsmarsjer. Lokalbefolkninga, sannsynligvis tilhørende Chachi-folket (ved siden Tsachilla’ene og Espera’ene de eneste urfolkene som fortsatt lever langs den ecuadorienske kysten) sverga imidlertid til muldyr – om det faktisk er slik at de er bedre tilpassa gjørme, eller det forholder seg slik at muldyr klager mindre enn oss mennesker, er vi usikre på. Uansett, det viste seg at landsbyfolket hadde sin årlige en-eller-annen-slags-fest. Vi var dessverre(?) for seint ute til å få med oss de tradisjonelle hanekampene, men ble invitert til en tallerken kjøttmat, ris og salat, sammen med noen kopper av en lokal drikk, som av utseende ligna mistenkelig på noe av det vi hadde tråkka gjennom i løpet av dagen, men som smakte fortreffelig. Etter festmåltidet og litt konversasjon, tråkka vi videre. Vi hadde forsøkt å lure ut litt informasjon om stien videre, og den skulle visstnok ikke være mye verre enn det vi hadde vært gjennom. Våre spanskkunnskaper var imidlertid ikke tipp-topp … skulle det vise seg.

Ettermiddagen og kvelden seig på ettersom vi klatra ut av dalføret, og det var da vi havna inn i den virkelige gjørma. Ikke bare den sko-sugende keramiker-leire-aktige suppa vi hadde jobba oss gjennom på vei ned i dalføret, men et mannesultent knedypt stoff som gjorde sitt beste for å suge, ikke bare sko, men også all kraft, energi og motivasjon ut av skrotten. Timesvis i strekk. Jo Inge anførte ved hjelp av GPS’en, som virka å lede oss gjennom terrenget etter sine egne onskapsfulle innfall.  GPS’er er utstyrt med kjekke funksjoner, bl.a. avstand til bestemmelsessted. Her kunne det kanskje vært greit å ikke ha denne informasjonen tilgjengelig. Til å begynne med utløste informasjonen av typen «nå er det 6,2 km igjen» fornøyde grynt i laget – i alle andre sammenhenger er det en overkommelig distanse, og et tegn på at lidelser snart er over. Når det så kom nye spørsmål fra laget om ny statusoppdatering, etter det som kjentes som timer med god jobbing og en viss framdrift, og meldinga tilbake var av typen «nå er det bare 5,9 km igjen», så var det ingen booster for motivasjonen.

Vi nådde til slutt et punkt der vi måtte stikke fingeren i jorda (beklager, gjørma) og innse at noe måtte gjøres. Vi hadde litt tidligere passert en utplassert funksjonær som hadde meldt at fra nå av var det bare nedoverbakke, og betydelig tørrere. Praksis viste likevel noe helt annet, og GPS var en konstant påminner om at framdrifta var smertefullt patetisk.  GPSen hadde også en annen funksjon, ETA, og denne hadde vist nokså konstant rundt kl 2-3 på morgenen, men nå var den i ferd med å stige. I det vi la oss til for et kvarters power-nap viste den ETA 4.10. Jo Inge stussa litt da vi våkna, og var på vei igjen, og GPS viste ETA nærmere kl. 5 – i ettertid har Karl innrømma at han hørte en alarm, men i mangel på reaksjon fra oss andre så lot han den passere.

Denne hvilen hadde en helt tydelig effekt – vi var oppegående igjen, med målet i sikte (bokstavelig talt, der vi nå fra en sjelden lysning i skogen skimta kysten og landsbylys i det fjerne); gjørma var like djup, men kjentes ikke like klebrig; beina var slitne, men vi kjente vi var i stand til å takle det; insektene var fortsatt plagsomme, men gikk oss ikke i like stor grad på nervene; og vi nærmet oss målet på den nest siste etappen og skjønte at vi var i ferd med å kunne fullføre hele løypa. Alt dette var subjektive, ikke desto mindre viktige, følelser. Interessant var de objektive data fra GPSen: nevnte ETA krøp raskt tilbake til samme klokkeslett som det hadde vist før hvilen, om ikke enda litt tidligere.

Nå ble det noen minutter seinere inn til TA likevel – GPSen tok oss med til et siste hinder, ei elv med TA på andre sida. Vi utforska i begge retninger etter ei bru, selv om kartet forsåvidt understøtta mistanken at noe slikt ikke fantes. Vi var i gang med diskusjonen om vassing/svømming kontra å leite opp en stokk å flyte på, eller lignende kreative forslag, da det ble noe lysing fra andre sida. En lokal kar kom over til oss i en lang båt skjært ut fra en stokk og tilbød oss transport over.

Vi fikk lagt oss ned i det som må være den mest ustabile farkosten vi har opplevd (muligens bortsett fra en K1 konkurransekajakk som noen av oss uten å lykkes har forsøkt å holde på rett kjøl). Han ønska 5 dollar for jobben, hvilket det virka mer enn verdt det på det tidspunkt, og muligens tilsvarte det en god dags inntekt for ham. Vi sjangla ut av båten og inn til TA9 i det det lysna til ny dag.

Vi fikk vage bekreftelser fra funksjonærene om at vi nå var på 22. plass, med bare et par lag bak oss som fortsatt holdt ut i full løype. Andre lag hadde enten gått på sperretider, mista et lagmedlem eller flere, eller av andre årsaker måtte strekke våpen, mens vi etter å ha vært oppe på 30-tallet store deler av løypa til rundt midtveis, gradvis hadde krøpet oppover resultatlista bare ved å holde oss selv intakte og i bevegelse.

TA9 var spesielt primitivt, ikke nødvendigvis i adventure-racing-sammenheng, men i alle fall sammenlignet med den standarden vi hadde møtt ved tidligere TA. De sanitære fasilitetene, begrensete som de var i utgangspunktet, hadde knela på et eller annet tidspunkt i leken før vi ankom, og rennende vann var ikke å oppdrive. Likevel, forholdene illustrerte at mens deler av Ecuador er prega av fattige kår, så betyr ikke det nødvendigvis mangel på tilfredshet og livslykke. Mens vi etter litt søvn forberedte oss på å dra videre tilbød den smilende lokalbefolkninga å koke oss frokost. Ettersom vi vi var klare til å dra videre, og hadde tidevann å nå, så takka vi denne gangen med tungt hjerte høflig nei.

Oppsummering etp. 9:

Distanse/stigning/høydetap: 40 km/800 m/1000 m
Tid: 19:16 (+ 6:35)
Plassering på etappen: 17
Video: 8:29-9:03

Etappe 10

Den siste etappen var en 55 km padling avrunda med en 4 km vandring inn til kystlandsbyen Mompiche. Tidevannstabellene vi hadde fått utdelt antyda at det ville være lurt å gå på elva ved høyvann kl 10.45, for å få hjelp av tidevannet ned den grunne elva til lagunen som utgjorde mye av etappen, før vi igjen kunne utnytte stigende vannstand opp mangrovekanalene mot slutten. Vi lyktes utmerket med dette, og hadde bra framdrift samtidig som vi nøt synet av pelikaner som stupte og dykka etter fisk. Det var en lang padleøkt, men vi pressa på godt, relativt sett i alle fall, gitt lagets samlete og begrensete padlekompetanse og -erfaring (vi var dog ikke like spente som i fjor, da vi overraska oss sjø positivt ved gjennomføre inntil 100 km padletapper i god stil, til tross for tilnærma null padlerfaring hos et par lagmedlemmer). Siste biten i lagunen ba på litt navigasjonmessige utfordringer, men sandbankene var her greit markert på kartet, og Jo Inge gjorde nødvendige trigonometriske beregninger og vi kunne smette inn i riktig kanal akkurat i det sola gikk ned. Noen få km med tilsynelatende grei navigering sto nå mellom oss og mål, og det begynte nok en gang å føles vakkert. Vi forstyrra en del flygefisk, som har det med å skyte fart og bykse ut av vannet når de oppfatter fare. De hadde ingen anelse om at vi bare var ute etter å nå mål, og ikke hadde planer om å spise fisk til middag, men det stoppa ikke en del av dem fra å bykse opp i båtene våre.

Ikke langt igjen nå.

Vel inne på de siste vannveiene på vei mot målet, og i det vi syntes vi kjente smaken av maten og drikken vi håpa venta på oss etter mållinja, kom siste stikket fra løypegudene; vi hadde beregna tidevannet greit, så vi hadde hjelp til framdrifta, men vi var litt tidlig ute. Sandbanker. Det ble en del sliting og trekking av kajakkene. Arrangørene hadde advart om godt skotøy og gjerne leggbeskyttelse her, i og med at det kunne finnes piggrokker. Rart med det, det som bekymrer før start virker plutselig mindre viktig når man er litt slitne og såpass nær mål. Visstnok skulle de ikke være farlig giftige, så de av oss som padla uten sko orka ikke ta på sko før vi hoppa uti og dro. Helt mot slutten sleit vi plutselig også med å skjønne ut og inn på mangrovekanalene, og forsøket på å unngå de verste sandbankene førte oss ut av kurs og inn i et område hvor det i følge kartet egentlig ikke skulle være vann. Så nær mål ble vi litt fortvila over å miste kartkontakten helt, og Jo Inge tok en tur på land et sted det virka å være mer lys enn andre steder. Ved nærmere ettersyn viste det seg å være et nytt hotell eller leilighetskompleks uten beboere i det hele tatt, men han spora opp det som var en vaktmesterleilighet eller noe slikt i et bortgjemt hjørne, hvor han hørte musikk fra innsida. Han ringte på, og en noe overraska kar åpna. Ikke så rart kanskje, gitt synet som møtte ham godt utpå kvelden: En sliten og ikke helt rein fyr i sokkelesten, ikledd i flytevest og startnummer. Språkbarrierer gjorde det også utfordrende å forklare problemet, men vedkommende ble med ned til stranda og med en del tegnspråk kombinert med noen få fraser spansk og noen stedsnavn på steder vi hadde vært, og på noen som vi på sikt ønsket å befinne oss, håpte vi at retninga han pekte ut for oss var riktig, heller enn 180 grader feil. På vannet igjen virket alt plutselig opplagt (og vannivået hadde steget noen desimeter til, og vann og land ble igjen to ulike ting). Vi padla raskt de siste 3-400 metrene til bukta hvor båtene skulle leveres for siste gang. På veien ble vi møtt av en gjeng arrangører som hadde kikka på trackingen og lurt litt på hva vi hadde tenkt på siste timen.

Vi løfta fornøyd båtene i land og humpa de siste få kilometrene inn veien til Mompiche, hvor vi nøt heiaropene fra lokalbefolkning og lagene som allerede var i mål og nå satt og nøt kvelden på restauranter/vannhull langs de siste gatene mot mållinja.

Oppsummering etp. 10:

Distanse/stigning/høydetap: 59 km/0 m/0 m
Tid: 15:16 (+ 6:19)
Plassering på etappen: 17
Video: 9:04-10:39

I mål

Noe av oppstyret som utvilsomt hadde prega målområdet de siste par dagene, fra de første lagene gikk i mål, var dødd hen, men vi ble ønsket hjertelig velkomne av arrangørene og hadde æren av å bli viet overskrifter i media, som det siste laget som kryssa mållinja etter å ha gjennomført hele løypa (for så vidt i det hele tatt, i og med at lagene som hadde røket på sperretider og havnet i kort løype også var i mål for lengst). En bedrift vi var fornøyde med og stolte over.

Etter at arrangøren hadde bydd på litt lett bevertning og et par flasker god drikke, og vi hadde gjennomført et intervju og tatt en liten kattevask var det tid for helt å gi blaffen i sortering av utstyr. Noen av oss fant hvile mellom sykkelboksene, noen av oss fikk hjelp til å finne et lokalt herberge med ledig rom. Jo Inge var den mest sultne, og fikk hjelp av en hyggelig kar fra Ecuador til å finne et spisested og hjelp til å forhandle om utvida åpningstid. En himmelsk pizza og to hamburgere med lokal vri ble snekra. Etter halve pizzaen og en av hamburgerne ble øyelokka imidlertid for tunge, så resten ble tatt vare på til frokost, og senga funnet.

Det er rart med det hvordan av-knappen får fram alle slags vondter og plager som adrenalin og andre naturlige kjemikalier har undertrykt i kampens hete, og vi våkna til følelsen av å ha blitt overkjørt av toget. Dagen ble derfor brukt til spising, litt mer soving og en liten dupp i bølgene, men mest å sitte i en kurvstol i den lokale baren og reflektere over hva vi hadde vært gjennom den siste uka. En god del, kom vi fram til.

Neste dag returnerte vi til Quito, en sju timers busstur, hvor vi fikk sjansen til å utveksle erfaringer med andre lag ,og sakte la en slags normaltilstand gjeninnta kroppen.

På ettermiddagen var vi tilstede på seremonien i Yaku-museet i gamlebyen (Yaku = vann på urspråket Kichwa), hvor Seagate fra New Zeeland ble hyllet som verdensmestere.

Epilog:

I det store og det hele er vi meget godt fornøyd, ikke bare med opplevelsene og turen, som avansert ferie betrakta, men føler også at vi har utretta det vi kom for å greie rent sportslig. Vi hadde alle våre kamper mot ulike demoner underveis, men de fleste utfordringer ble akseptert som en del av spillet, og overvunnet i fellesskap. Bra framdrift underveis på etappene, kombinert med vellykka strategi i forhold til hvile, gjorde at vi bekjempa og nedkjempa tidsspøkelsene som noe skuffende sendte oss på kort-løype-varianten i Costa Rica i fjor. Selve plasseringa er ikke det viktigste, men når vi vet at rundt halvparten av lagene på en eller annen måte var direkte kvalifisert gjennom å ha vært på pallen i fjor, blant de to beste i verdenscup-konkurranser, eller et par andre tøffe kriterier, så synes vi 22. plassen vår er fin. Og, selv om de tyngste stundene var tunge denne gangen, må høydepunktene ha gjort desto større inntrykk, ettersom vi allerede er i gang med tankene om hva som kan bli neste eventyr.

Vi må få lov til å gratulere alle de andre lagene som også nådde sine mål. Spesielt beundrer vi lagene i den «skarpe enden» av resultatlista, som utviser en ekstrem motivasjon og evne til å konkurrere på høyt nivå hele veien gjennom, fra start til mål, og som greier å holde en imponerende framdrift til på grunn av, eller på tross av (avhengig av hvordan man ser det) en utrolig effektivitet i vekslinger og ditto lite hvile.

Til slutt, til Huairasinchi, de ansvarlige for konkurransen, inkludert de utallige frivillige funksjonærene: Det er ikke mulig å takke nok! Ikke bare har vi blitt tatt gjennom ei uforglemmelig løype og blitt tatt godt vare på oss underveis, og også før og etter løpet. Når vi i ettertid studerer instruksjonsboka, og sammenholder det med kart over hvor vi har vært, så ser vi at det er noen må ha blitt kjørt til dels enorme avstander for å transportere utstyret vårt fra det enkelte TA til neste, og vi har sett hvordan veiene kan være … Alt var der det skulle være når det skulle være der. Takk for det!

• Offisielle resultater
• Detaljerte resultater m/etappetider

Huarasinchis egen oppsummering av høydepunkter: