Vi har jo spekulert litt på hvilken betydning høyden over havet kommer til å få, selv om arrangøren har lovet at årets utgave av Huairasinchi «bare» kommer opp i 4 400 moh.
Flyplassen utenfor Quito ligger på beskjedne 2 400 moh, og det var nok ikke høyden over havet som gjorde at vi slet med å få slept en sykkelboks og par bagger hver til bussen i går kveld. Heller ikke oppe i Quito, 2800 moh, merka vi noe spesielt, men så tok vi da også heis opp til hotellrommet.
I dag skulle vi få første ordentlig test. Vi juksa litt og tok gondolbanen et stykke opp i lia, til ca 4000 moh. Målet var den ene toppen på vulkanen Pinchincha, rett utenfor byen.
Det er til å begynne med s
lak stigning, og vi snakka om å forsøke å løpe en god del til å begynne med. Niks … fikk med en gang kjenning av tung pust og hjerte som ikke greide bestemme seg om det skulle komme opp gjennom halsen eller forsøke dunke seg rett ut gjennom brystkassa. Vi reduserte ambisjonene til å småjogge de få bitene som gikk nedover, og rusle resten. Det gikk nokså greit, og da vi passerte 4 400 moh så var vi godt gående, ikke spesielt tungpusta, og kjente ikke noe til frykta hodepine.
Siste biten opp til toppen var brattere, og nå begynte faktisk hun som er best trent av oss å henge litt med nebbet. Men, etter litt diskusjon om det er best å gå jevnt og sakte, eller ta pauser, så fikk vi kravla oss til toppen (svaret er: ikke noe vits i å ta pauser, for sakte går det uansett).
Ned igjen gikk det betydelig raskere, men Wendys reaksjon på høyden ville ikke helt slippe taket.
Vi møtte tre gutter som var på vei opp, og lurte på om det det ville ta lang tid? En halvtime? Jeg svarte at det nok ville ta betydelig lenger; vi var omtrent halvveis og jeg fortalte at vi haddde brukt litt over to timer på hele turen opp. Etter hvert kom det fram at vi sto der og snakka med Colombia Vidaraid, rangert som nr 2 i verden, og høvelig gode til å rusle i høyfjellet …
Nå, i skrivende stund, så har jeg fått meg et boblebad og Wendy har tatt en pause under dyna og vi er nokså friske og raske igjen.
Flere bilder fra turen:
Norsk
Herlige bilder, moro å lese – og typisk høydebeskrivelse?
Vær forsiktige! Høydesyke er veldig ‘demokratisk’ – ikke alltid de med best kondis som klarer seg best. Kanskje hjernen er vant til mye oksygen? 🙂 Men det kan jo være farlig også. Vi pleier å merke kjempe-forskjell etter et par-tre dager, da slipper ubehaget taket. Og man blir super-sprek når man kommer ned til lavlandet etterpå! Det høres ut til at dere klarer dere bra allerede – 4600 ER høyt!!! 🙂 Ikke rart om man kjenner det.
Kos dere videre! K
Vi koser oss, ja! Tok det litt mer pent i dag, og har bare vært helt vanlige turister i gamlebyen og panacillo. Ikke noe ubehag hos noen av oss i dag. Holder oss i «lavlandet» en dag til og besøker El Mitad del Mundo i morgen. Forsøker å booke en sykkeltur på Cotopaxi i overmorgen, så da får vi evt. ny høydetest.