Beretning fra VM i Costa Rica

Hovedmålsettinga vår for VM i Costa Rica var «å gjennomføre så mye som mulig av løypa». I utgangspunktet kan det virke som en vag formulering, og det trengs noe forklaring og bakgrunnsinformasjon.

Vi visste på forhånd at vi kom til å bli servert en løype av det tøffere slaget. Vi var et norsk-engelsk lag satt sammen for anledningen, der to av lagmedlemmene ikke hadde erfaring fra adventure racing i det hele tatt, og bare en av oss hadde vært med på løp over mer enn et par døgn sammenhengende.

Vi visste også at det kom til å bli relativt stor andel padling, og Chris og Karl så godt som ikke padlet før. Wendy og Jo Inge har heller ikke det som sin sterkeste gren. Bortsett fra jentelaget Ducati var vi det eneste laget som ikke kjørte med 1 dame og 3 menn … uten at vi mener det har avgjørende betydning. Tvert i mot kan det gi bedre balanse i laget med 2+2, særlig når de to jentene er de som er best trent 😉

I slike adventure race er det som regel slik at arrangøren har såkalte «cut-offs» for at det ikke skal bli for stor spredning mellom lagene, og kommer man for seint til en post med slik cut-off blir man transportert litt fram i løypa. Man er fortsatt med i konkurransen, men konkurrerer da med de andre lagene som også har havnet i «kort løype». På forhånd gikk snakket om at veldig få lag kom til å greie hele løypa, og vi var forberedt på å kunne havne i «kort løype».

Noen lag hopper bevisst over poster underveis og tar egne snarveier, for å kunne få med seg mest mulig av de morsomste delene av løypa – vi har derimot såpass konkurranseinstinkt at det aldri har vært aktuelt for oss. Vi ønsket å gjennomføre det arrangørene serverte oss!

Starten gikk ved grensa mot Panama i sør. Etter litt fruktservering, underholdning fra lokale unger og et siste informasjonsmøte for kapteinene gikk vi forventningsfulle til starten, som skulle foregå etter Le Mans-prinsippet, dvs. en kilometers løping til sykkelboksene, hvor syklene måtte monteres før vi kunne fortsette.

Starten og første sykkeletappe

Vi løp nokså rolig til syklene, og stresset ikke veldig med å skru dem sammen – ni dager igjen å gjøre løpet på. Kom vel ut omtrent midt i feltet.

Allerede ut fra start på syklinga så vi hvordan de minst 30 år gamle kartene ikke stemte med terrenget – heldigvis hadde det i starten samla seg en del publikum langs løypa og vi kunne tolke oss fram til riktig retning i veikryss ut fra hvor disse hadde plassert seg. Noen pekte også ivrig i riktig retning og heia oss videre med den Costa Ricanske hilsningen «Pura Vida».

Ved første post kom første veivalg – vi hadde bestemt oss for et høyreveivalg langs større veier, og hadde også sett en mulighet for å kutte litt gjennom terreng ut fra posten. På vei inn i posten møter vi flere lag på vei tilbake på et rundtveivalg. Vi holder likevel på vårt. Vi har litt småtrøbbel med sykler, mister noen flasker som vi må snu tilbake etter o.l. …

Stemninga blir bedre etter hvert som vi blir tatt igjen av langt sterkere lag enn oss – tyder altså på at vi har gjort klokt valg så langt. I det det er i ferd med å mørkne så kommer sannelig også svenske Silva. Hyggelig med kjentfolk, og også moro å kunne gi godmeldinger til de på laget som ikke har vært med på dette før av typen «nå ligger vi likt med bronsemedaljevinnerne fra i fjor». Til nå hadde det vært sykling på veier og kjerreveier – ikke nødvendigvis behagelig, men i alle fall mulig å sykle. Utpå kvelden kommer vi inn i et parti brattere terreng, og det blir mer streving og skyving av sykkel. På vei opp mot en post begynner det å regne litt. Fra før har luftfuktigheten vært høy og svetten siler. På posten har det samla seg noen lag, i og med at posten ligger ved et hus hvor de tilbyr påfyll av vann. Her blir vi nok en gang «starstruck» og får en aldri så liten vitamininnsprøyting; vi hadde ikke regna med å se noe til Seagate såpass mange timer ut i løpet!

Vi får forklaringa litt seinere – mens vi dytter, bærer og krangler syklene oppover ei leirsupperenne så kommer Seagate løpende forbi oss uten syklene. De har valgt et dårlig veivalg, men kompenserer noe ved at de har satt igjen syklene og kunne løpe stien der vi andre sliter noe innmari med buksering av sykler. Litt seinere møter vi et annet lag på samme veivalg som Seagate. Vi anbefaler dem å sette igjen syklene sine, men responsen er «syklene står på lista over obligatorisk utstyr».

Fem-seks hundre høydemeter med bæring av sykkel i leirsuppe tok på kreftene, men det var bare å male på – det er likt for alle.

Mot slutten av etappen kommer vi inn i mer lettsykla terreng igjen, men her kom den første bommen vår – holder ikke telling på veikryss (ikke helt lett i og med at det er mange nye veier på kartet), og vi søler bort en time eller to før vi henter oss inn igjen. Ved vekslinga til kajakk blir Wendy og Karl intervjuet av SleepMonsters utsendte.

Etappelengde: 95 km
Stigning: 850 m
Tid: 16 t 34 min

Kajakk

Padlinga har vært det store spenningsmomentet, ettersom Karl og Chris nesten ikke har padla før, men det viser seg å gå utrolig bra! De oppblåsbare badelekene av noen kajakker er umulig å få fart på, selv for de erfarne lagene, og vi holder omtrent samme marsjfart som lag rundt oss.

Tidlig på denne etappen møtte vi en utfordring i en kanal som måtte forseres, og ved lavvann var det ikke mulig å padle. Vi var ivrige og kreative og dro kajakkene gjennom, og passerte da en del lag som valgte å vente på tidevannet.

Med noen timer igjen av etappen kom mørket for andre gang. Vi hadde ikke sovet noe så langt, og da vi på en post fikk tilbud om mat og seng, så valgte vi å ta den første 4-5 timershvilen. Brukte resten av natta på å fullføre etappen, hvorav en litt spennende kryssing av en bukt navigasjonsmessig, men orientering etter kompass og stjerner gikk flott. Naturopplevelse i form av masser av flygefisk krydret turen.

Etappelengde: 65 km
Stigning: 0 m
Tid: 22 t 46 min

Løping

Padlinga ble nå avbrutt av en løpsetappe over Osa-halvøya. Arrangøren fraktet båtene, men vi måtte bære med oss resten av padleutstyret. Mange av lagene har kommentert det meningsløse i akkurat det, men vi så fram til å få noen timer på beina og lot oss ikke knekke.

Vi løp mye av de flate partiene og gikk raskt i motbakkene, og hadde også en vellykka liten kuttings gjennom jungelen, og vi kunne passere en del lag på denne etappen. Vi var også gode på å omfordele litt på utstyret etter hvert som enkelte etter tur ble noe slitne. Bare Thule og Seagate var litt raskere enn oss på etappen. Dessverre var denne etappen så altfor kort …

Etappelengde: 27 km
Stigning: 960 m
Tid: 5 t 35 min
Biodiversitet: 2,5 % av verdens biodiversitet (på 0,00000085 % av klodens overflate)

Mer padling

Neste padletappe starta med at vi måtte frakte kajakkene 10 km selv ut til nærmeste elv. Arrangørene hadde ikke vært klare på forhånd på underlaget på denne delen, og vi hadde valgt å ikke handle inn kajakktraller. Det var mye snakk på vekslinga om hva som lønte seg og ikke, og da var det jo greit å ikke ha valget … vi klekka ut en etter vår mening god løsning, der vi lot være å blåse opp kajakkene, og bar pakkene på båre laget av padleårene.

Det funket flott, men vi måtte ta pauser underveis … mange pauser … fikk et par psykiske knekk underveis også, da det viste seg at sti som sto på kartet, og som ville gitt kun 6-7 km bæring, ikke fantes i virkeligheten, og bæringa virkelig ble minst 10 km, som arrangøren hadde oppgitt. Pluss en ekstra kilometer som følge av en ny vei som ikke sto på kartet … utsikta underveis hjalp på humøret.

Da vi nærma oss posten hvor vi skulle i kajakkene så seig håpløsheta likevel på. Kartet stemte ikke med terrenget. Posten lå ikke der den skulle. Det hadde igjen blitt mørkt, og vi hadde mest lyst til å legge oss nedpå … men «heldigvis» befant vi oss i en forferdelig myggsump, så vi valgte å sette båtene på feil elv og forsøke å finne posten derfra. Elevene skulle møtes lenger nede og vi kunne padle opp riktig elv til posten.

Overraskelsen var stor, og lettelsen likeså, da vi oppdaga posten ved bredden lenger ned i den gale elva. Vi fikk følge av en hund som hadde forelska seg i oss (evt. var like gira på å komme seg unna mygghølet som oss). Imponerende hvor kjapt den svømte, men fikk til slutt overtalt den til å svømme mot land ved å lyse mot bredden … tidevannet var på vei ut og vi fikk god fart på vei ut den lille elva. Så skulle vi bare opp en større elv før vi skulle leite post inni en mangrovesump. Lavvann gjorde elva tilnærma umulig å navigere på natta på grunn av sandbanker. Vi dro kajakkene til topps på en av sandbankene, la oss til å sove og lot tidevannet på vei inn være vekkerklokke. Funket flott.

Fant elva inn i mangroven helt greit. Etter kartet skulle det være en kanal gjennom mangroven, og posten skulle ligge i utløpet av denne kanalen. Vel inne i mangroven begynte utfordringene – kom til kryss der kanalen delte seg. Litt inne i den ene kanalen lå 3-4 andre lag og hvilte, og kunne fortelle at det var umulig å komme videre. Nå i ettertid er det ikke helt lett å huske hendelsesforløpet … mulig vi sjekka den andre kanalen først, så la vi oss til og vente på høyvann vi også, eller var det motsatt?

Uansett var sannsynligvis ventinga en tabbe, ettersom kanalene var lettest å finne ved lavvann, selv om man måtte være forberedt på å krangle seg forbi en del røtter og falne trær. Med høyere vann ble det lettere å padle, men det ble lettere å padle over alt, og umulig å se hvor kanalene førte.

Vi møtte stadig lag som kom fra alle kanter og alle spurte vi hverandre om vi hadde en plan og fulgte hverandre, og ingen fant noen vei verken i riktig retning eller ut igjen. Når vi tar en kikk på Google Earth i ettertid ser vi nokså godt hvordan det henger sammen – eller rettere sagt – at det som ser ut som en enkel lita elv rett gjennom til posten faktisk ikke henger sammen i virkeligheta.

Igjen ble det en ufrivillig sovepause mens vi venta på at tidevannet skulle snu ut – strategien ble å se etter bevegelser i vannet, og følge strømmen. Etter hvert ble strømmen sterkere og vi ble leda tilbake til den store kanalen vi hadde fulgt inn. Noen lag ga her opp å finne denne posten. Det passet ikke oss.

Vi padla ut i den store elva igjen og fulgte tidevannet ut til sjøs, og padla rundt ei halvøy og inn til posten fra den andre sida. Navigatøren angra selvsagt en liten smule på at vi ikke tok dette veivalget fra starten av – ville spart oss for 10-12 timer eller så … Det positive var at vi fikk en aldeles nydelig, og passe spennende, padling langs kysten. Her måtte vi forsere noe «surf» både på vei ut til havs og på vei inn igjen. Strømmene og bølgene rundt småøyer og skjær som var «passe spennende» på dagtid ville vært i overkant spennende på natta for uerfarne padlere som oss. Vi fikk en udramatisk velt på vei inn over «surfen» igjen, men alt var forskriftsmessig gjort fast i båten – bortsett fra kartmappa som hang rundt halsen til den ene navigatøren. Heldigvis hadde vi to sett kart …

Posten som hadde voldt så mye bry på natta var grei å finne fra baksida på dagtid. Neste post lå også inne i en slik kanal i mangroven mellom to elever. Vi fikk bange anelser da vi nok en gang tok igjen et lag som lå i et kanalkryss og ikke kom videre og påsto hardnakka at begge kanalene var blindveier. Denne gangen ga vi oss ikke – valgte den kanalen som gikk i best retning, og padla rett til posten.

Så fulgte noen udramatiske poster i relativt store elever i mangrovedeltaet. Her fikk vi også for første (og eneste) gang prøvd seilene våre en halvtimes tid. Ikke nok vind til at det gikk raskere med seil, men fikk litt velkommen hvile fra padlinga. Det vist seg greit å ha hvilt litt, i og med at vi innimellom måtte pøse på med krefter for å jobbe mot tidevann. Hovednavigatøren fikk også litt pause siden han hadde mista kartmappa – godt å få litt mental hvile også.

Kanskje burde han hvilt hodet enda litt mer, for så snart han overtok igjen, så mista han kontrollen på et litt krevende nattorienteringsstrekk. Det verserte noen teorier om hvor man var, men konsekvensene av padling i feil retning i nettverk av elever i et mangrovedelta med tidevannsstrømmer som var vanskelig å tolke ville være så store at vi nok en gang valgte å sove til dagslyset kunne hjelpe. En av oss våkna imidlertid litt tidlig av et annet lag som passerte, og fikk lirka ut av dem at de var «nokså sikre» på hvor de var. Resten av laget bråvåkna i det fortøyinga ble kutta (tidevannet hadde ført innfestingspunktet en meter under krokodilleinfisert vann), og rakk ikke gni søvnen ut av øynene før vi fossrodde etter det andre laget.

Underveis til posten fikk navigatøren igjen kartkontakten, og i det det andre laget passerte posten, og ikke skjønte noe, så kunne vi ta styringa og snu og leite post. Wendy fant den – en halvmeter under vann i elvebredden (noen poster var tydeligvis hengt ut ved lavvann). Franskmennene, som i utgangspunktet virka litt grinete over at vi hadde hengt oss på, kunne nå ikke få takka oss nok. Padlinga til mål for etappen forløp uten dramatikk. Franskmennene tok av fra elva for å kutte langs vei med kajakktraller, men vi kom før dem til veksling med vår padling rundt.

Etappelengde: 65 km
Stigning: 190 m
Tid: 44 t 23 min

Sykkel

Vekslingsplassen var godt tilrettelagt med dusjmulighet, matservering og hyggelig førstehjelpspersonell, og selv om vi slett ikke følte vi kasta bort tida, så brukte vi nærmere fire timer her (til sammenligning brukte Seagate en halvtime). Det er godt mulig vi kunne vært mer effektive, men vi mener nok at stell av kropp, og da særlig føttene, var vel anvendt tid. Seinere hørte vi jo også at nettopp Seagate måtte avbryte løpet pga problemer med føtter.

Sykkeletappen starta snilt de første kilometrene, men gikk så brått inn i en lang bratt stigning med opptil 30 % helling. Vi gikk raskt opp denne, og motivasjonen som venta i toppene skulle være «Supermann» – verdens lengste og muligens raskeste zip-line.

Dessverre viste det seg at denne var stengt, pga av et uhell med en av deltakerne. Ikke noe å gjøre med – bortsett fra at Wendy og Jo Inge hadde mulighet til å dra tilbake og fly gjennom etter konkurransen.

Etappen videre var prega av greie grusveier, men bratte stigninger og utforbakker. Det ble relativt mye skyving av sykkel. Dette var etappen med noe av det vakreste natur- og kulturlandskapet vi har vært borti. Utrolig grønt og frodig, ispedd blomster i alle farger. Fikk lov til å sove i under tak i en bakgård 3-4 timer, og tok en ekstra pust i bakken og venta på dagslyset da vi var usikker på veien utpå natta.

Mot slutten av etappen hadde en gjeng tilskuere rigget seg til med servering av store mengder meloner og bananer. Normalt er man ingen tilhenger av sukker i kaffen, men den vi fikk servert her smakte helt fortreffelig, og ga den piffen vi trengte for å forsere de siste høydemetrene opp til vekslinga ved Chirripo.

Etappelengde: 101 km
Stigning: 2090 m
Tid: 28 t 27 min

 

Obligatorisk hvile og uventa cut-off

Ved denne vekslinga var det lagt opp til 4 timers obligatorisk hvile før det som var annonsert som den tøffeste etappen – en 92 km lang tur på beina over Costa Ricas høyeste fjell og videre gjennom utilgjengelig regnskog.

Vi blir ordentlig skuffa når vi får høre at det har blitt innført en cut-off her. I utgangspunktet skulle det være bare én cut-off på hele løypa, og det først etter to etapper til. Forklaringa på hvorfor det blir kutt her spriker noe, men det handler visstnok om dårlig vær over toppen, og at de beste lagene har brukt noe mer tid enn beregna på etappen, og at det vil være lite sannsynlig at vi vil rekke neste cut-off. Ingen av delene virker spesielt fornuftige; vi hadde blitt grundig advart om at vi trengte godt med klær på denne etappen, og burde være godt forberedt, og hva var meninga med neste cut-off da, hvis bare de lagene som sikkert ville rekke den cut-off’en skulle få lov til å prøve seg?

Vi syntes jo det var spesielt synd at vi ikke fikk akkurat denne etappen – ikke bare var det gjennom interessant og spennende natur, men det var jo på beina vårt lag er sterkest (noe vi viste til gangs på den første løpeetappen). Planen videre nå ble da at vi skulle busses til starten på raftingetappen og følge ordinær løype til mål, dvs vi mistet nevnte vandringsetappe, samt en kort sykkeletappe.

På den positive sida betydde endringen at vi sannsynligvis fikk med oss mer av den totale distansen enn om vi hadde blitt sendt videre og røket på neste cut-off, men samtidig betydde det at andelen løping/vandring nå var blitt redusert fra det allerede beskjedne 17 % til 6 %, og mesteparten av konkurransen ville nå bli sittende på baken på sykkelsete eller i kajakk og holde seg fast i sykkelstyre eller padleåre.

Selv om vi skjønner at det er utfordrende for arrangøren, som ikke skal planlegge løypa ut fra midt-på-treet-lag i et VM, så er vi av den bestemte mening at det burde være mulig å lage en eller flere cut-off som ga en bedre balanse mellom grenene for lag som måtte kutte. Vi hadde allerede fått mer enn 60 timer padling, så en kutt av neste padleetappe ville vært mer fornuftig, særlig tatt i betraktning at det var en relativt kjedelig transportetappe sammenlignet med de to første padleetappene.

Nok om det – vi var uansett utrolig raske til å riste av oss skuffelsen og starter å tenke positivt framover. For Jo Inge var det forsåvidt hyggelig at bursdagen nå kunne feires med stearinlys og noe god lys-brun drikke på en lokal «restaurant», istedenfor enda mer provisorisk midt i jungelen …

Rafting

Alle de 12-15 lagene som var i samme båt(!) som oss, dvs. blitt utsatt for kutt, gjennomførte raftinga i fellesskap.

Raftinga var morsom (grad 3-4 for de som har greie på det), men ettersom vi hadde med en dyktig guide som hele tida fortalte oss hva vi skulle gjøre ble det aldri veldig spennende. Det hadde vært noe helt annet om vi hadde vært alene om det (som Wendy opplevde i Frankrike i fjor), og hadde vært nødt til å ta ut linjene og forsøke å treffe riktig sjøl.

Etappelengde: 33 km
Stigning: 30 m
Tid: 5 t 52 min

Kajakk

Vekslinga til kajakk etter raftinga var en av våre mest effektive, og vi kom ut nokså langt fram i feltet. Vi var litt angstfylte i forhold til det som venta oss nå – og hadde ærlig talt innerst inne håpa vi aldri mer skulle se noe til plastikkbadelekene da vi pakke dem bort forrige gang. Riktig nok hadde vi kommet oss gjennom over 120 km med padling tidligere i konkurransen, men det var avbrutt av en løpeetappe og et par ufrivillige sovestopp i mangrovene.

Nå sto vi overfor en 89 km lang padling nesten uten poster, hvorav en stor del var langs en uendelig kanal parallelt med kystlinja – litt spesielt å måtte bla opp 4 A3-kart i 1:50 000 for å se hele strekket fra en post til neste. Vi tok det derfor nokså rolig medstrøms ned ei elv de første 37 km av etappen. På dette strekket opplevde vi ett av mange eksempler på det flotte Costa-Ricanske folket («ticos»); brått kom et par stykker løpende/vassende ut til båtene våre og rakte oss to store papaya, en til hver båt. Meget velkommen næring, og ikke minst rørende!

Vi holdt jevnt god fart på denne etappen, og igjen overrasket vi oss sjøl ut fra forutsetningene i laget. Vi hadde en sovepause på et par timer midtveis på etappen.

Ved daggry kom vi til etappens eneste post, plassert på en luksuriøs «lodge». Da vi kom på land her kunne vi alle banne på at lodgen var plassert på flytebrygger – etter den uendelige sittinga i gyngende båter så sjangla vi mer enn vi gikk, og duvinga ga seg ikke på den timen vi var der. Fikk servert kaffe og kjeks av ei hyggelig dame og hendene, som så ut verre enn svisker, ble forsøkt tørka på under elektrisk tørker på stedets toalett.

Etter stoppen på lodgen var det en kort økt langs en trang kanal gjennom flott jungel inn til ilandstigning og siste farvel til båtene (ingen tårer falt under avskjeden).

Etappelengde: 89 km
Stigning: 0 m
Tid: 17 t 28 min

Vandring

Den korte vandringsetappen starta på gjørmete stier, men gikk raskt over på grusveier gjennom flatt kulturlandskap til neste veksling. Starta med litt løping, men gikk over til rask vandring i litt over behagelig solsteik, og passerte en del lag.

Etappelengde: 18 km
Stigning: 150 m
Tid: 6 t 33 min

Sykkel

Vekslinga gikk nokså effektivt. Rart med det hvordan man lærer litt underveis i slike konkurranser.Eneste luksusen vi unna oss her var en rask dusj og litt fotstell.

Vi dro ut nokså hardt på sykkeletappen – vi hadde nok muligens glemt at det var 156 km sykling som venta oss. Med bra og jevn padling, god fart på den korte vandringa, og kjapt bytte til sykkel lå vi nå langt framme i feltet av lag som gikk ut i fellesstart på rafting.

Så butta det en smule. På vei inn mot første post så dreide plutselig veien 90 grader og fortsatte rett mot sør (rødprikket linje). I svingen fortsatte en kjerrevei (grønnstiplet) rett fram i riktig retning, men var stengt av grind (rosa). Vi skulle utvilsomt følge vei rett vestover helt til posten. Et lag vi holdt på å ta igjen bare fortsatte den største veien sørover. Jo Inge blånekta på at det kunne være riktig. Han mente at man må være forberedt på å passere grinder i et adventure race. Vi forsøkte rett fram. Kjerreveien fortsatte riktig et stykke fram til en elv. Posten skulle ligge der veien kryssa elva for andre gang. Veien fortsatte imidlertid etter hvert i feil retning nordover og kryssa ikke elva (grønn stiplet linje). Vi så noen sykkelspor som kryssa elva og prøvde disse. Ettersom sporene var så få, og det ikke var tegn til vei videre, så var det tvil i laget om hvor vi faktisk var, og liten stemning for å prøve å følge elva.

Vi vendte om for å ta oss tilbake til siste sikre. Møtte et annet lag, og besluttet å følge etter for å se hva de gjorde i samme 90-graderssving hvor vi hadde stansa første gang – etter nøling dro de videre på den største veien sørover i feil retning. Vi fulgte etter. Veien fortsatte i en lang bue sørover i et område på kartet uten tegn til vei. Den gikk etter hvert over i gjørmesti. Det var tydelig fra spor at mange lag hadde tatt dette veivalget før. Etter hvert endte vi opp på en vei som kunne være en som sto på kartet – tok til høyre, og ganske riktig, her kom vi inn til posten bakfra. Selvsagt en lettelse å finne posten, men samtidig irriterende å få bekrefta at det i enkelte tilfeller er en fordel å ikke kunne orientere etter kart og kompass. Jo Inge var også litt irritert over at han ikke hadde stått på sitt og tatt med laget langs elva og inn i posten den riktige veien – det er likevel umulig å vite om den kilometeren vi måtte forsert var tett uframkommelig jungel, eller om det hadde vært greit farbart.

Dessverre tok det ikke lang tid før neste navigasjonsmiss. Vi skulle nå finne en sti på kartet som snirkla seg fra veien vi kom langs, over til en vei som skulle føre oss rett nordover til grensa mot Nicaragua. Vi tok først en sti for tidlig i en liten landsby. Jo Inges misnøye med kompassretninga ble bekrefta av en lokal kar som fortalte at vi var på feil vei – tre lag hadde passert tidligere og kommet tilbake igjen – med på veien gir han oss en del frukt, hvorav en som ingen av oss hadde vært borti før. Utrolig søt og god.

Vel tilbake i landsbyen valgte vi å spørre flere lokale. Beskjedene spriket. Noen sa vi måtte tre kilometer tilbake og ta av (stemte ikke i det hele tatt med vårt kart) og noen sa at vi måtte 4 kilometer lenger sørover veien før vi tok av til høyre (hvilket ville bety at vi måtte ut av kartet en tur). Felles for dem alle var at de påsto hardnakka at den stien som sto på vårt kart ikke eksisterte lenger, og ikke var mulig å følge. Jo Inge var nok gira på å prøve stien likevel, men påvirka av vanskelighetene med forrige post ble han med på å høre på lokalbefolkninga, og det ble varianten ut av kartet.

Ut-av-kartet-opplevelser er alltid spennende, men med kvaliteten som kartene hadde, så gjorde det ikke all verdens forskjell. Det ble en del spørring underveis etter «Rio Chirripo», ettersom stien/veien vi skulle følge mot grensa i henhold til kartet skulle følge et uttørka elveleie med det navnet. De færreste kunne engelsk, og mange var tvilende til hva vi mente, men vifta oss som regel videre. Men, vi hadde jo hørt at ticos ofte gjør det av høflighet, selv om de ikke aner hvor vi skal. Til slutt møtte vi en av de få på hele turen som var stødig i engelsk, og da han hørte vi var på vei til Nicaraguagrensa kunne han fortelle at, jo, et par hundre meter lenger framme tok det av en nybygd fin vei som leda rett til grensa, endog med skilting (veiskilt var ellers på turen helt fraværende). Puuh, berga.

Nå fulgte en lang monoton og helt flat sykling på noe steinete grusvei. Et par av oss begynte å se rosa elefanter (eller «Sleep monsters» som de kalles på stammespråket). En av oss tok en tur hodestups i grøfta, men kravla opp uaffisert, men like søvnig. Løsninga ble en liten power-nap – litt lengre en planlagt til tross for hundeglam og vekkerklokke.

Vel framme ved grensa kom plutselig tvilen i oss igjen (igjen påvirka av nylige navigasjonsmiss). Kom til et kryss som forventa, men stedsnavnsskiltinga samsvarte ikke med stedsnavn på kartet. Konferering med et lag som hadde lagt seg til for å sove her bekrefta at de var enige om at Fatima nok var det samme som Tigra.

Siste mila mot posten på grensestasjonen gikk tungt, men med sterkere og sterkere lukt av post kom vi oss gjennom. Det var igjen stemning i laget for litt soving, og vi hadde jo vært enige om å ta rundt 4 timer hver natt, og hadde ikke fått kvoten enda. Hadde håpa å få husly på grenseposten ettersom det hadde begynt å småregne litt, men politimannen var av det mutte slaget (den eneste ticoen vi møtte på hele turen som ikke smilte) … men etter hvert henviste han oss til et bygg bak grenseposten. Det viste seg at det var en slags stall – uten vegger, men med tak, og stige førte opp til en hems over hestene. Her ble det faktisk nokså koselig, og vi sov godt til hestelydene nedafra.

Da vi fortsatte i grålysninga hadde det begynt å regne, og det var gjørmete og tungt. Vi var morratrøtte og det gikk sakte. Etter hvert kom vi til sivilisasjonen, og det hjalp voldsomt med påfyll av kaffe fra den lokale butikkinnehaveren. Vi syntes også mindre synd på oss sjøl da vi så et annet lag med sykkelproblemer. De hadde knekt ramma på en av syklene tidlig i konkurransen, og den provisoriske lappinga hadde nå gitt opp. En av lagmedlemmene løp, mens et annet lagmedlem tok den ødelagte sykkelen på ryggen og syklet avgårde(!). At man da selv er litt morragretten blir da et lite problem i forhold.

Tilsynelatende så nå resten av syklinga veldig grei ut – både navigasjonsmessig og med hensyn til veistandard. Inn mot siste post blir det nok en gang likevel litt småtrøblete. Vi misser et veidele og havner litt langt forbi, men blir tipsa av en lokal «ranger» om å snu. Finner «veidelet», som i virkeligheten er en liten sti, avsperra med piggtråd. Vel inne på stien møter vi et lag som kommer tilbake. De kan fortelle om at de har vært mange lag og leita i tre-fire timer etter posten. Stier gikk visstnok i alle retninger, og det var ikke noe post der den skulle ligge på kart i forhold til et hus og en elv. Selv hadde de nå gitt opp, og skulle sykle rundt og til veksling langs større veier – vi hørte nærmest anbefalingen om å like godt bli med rundt. Det passet ikke oss.

Jo Inge var dessuten over gjennomsnittet revansjesugen etter et par tidligere blemmer. Han la kompasset i vater, fulgte småstiene som passa best med kartet, sikta på terrengformasjonene, fant huset, sikta på elva – ganske riktig – det var ingen bru og ingen post der det var markert på kartet. Dreide så høyre, gikk 50-60 meter nedover elva rundt en sving, og fant «brua» og posten. Bingo! Dette var en real vitamininnsprøyting, og resten av etappen gikk som en lek.

Etappelengde: 156 km
Stigning: 380 m
Tid: 25 t 36 min

Canopy tour og rafting

På mange måter var nå konkurransen over, men først en såkalt «canopy tour» med 5 såkalte «zip-lines» (sklir på vaiere spent opp mellom trær og på tvers av daler og elver) – morsomt, men ikke helt som «Supermann» som vi gikk glipp av tidligere i konkurransen.

Til slutt en rafting-etappe; denne var på mye roligere elv enn den første, og vi sklir bedagelig nedover elva og padler litt innimellom. Det flotte med denne delen er guiden vår – ikke bare var han tidligere OL-deltaker i kajakkslalom (Barcelona-OL), men han er også utrolig kunnskapsrik på dyre- og plantelivet langs elva. Han kunne svare på alle spørsmål vi hadde om alt det vi har sett tidligere i konkurransen, det være seg fugler og andre dyr, eller hvilke ukjente frukter vi har fått fra ticos underveis.

Etappelengde: 18 km
Stigning: 0 m
Tid: 3 t 24 min

Mål

Det er en del folk i målområdet, og det er hyggelig å komme i mål til applaus og jubel og bli møtt av arrangørene med store flasker kald god brun drikke. Det er ikke fritt for fukt i øyekroken. Deilig å ha nådd målet og innfridd våre målsetninger. Selv om vi, når vi tenker tilbake, føler vi aldri var i nærheten av å gi opp, og alt tatt i betraktning har hatt få problemer, så er det ingen selvfølge. Vi ser at mange lag har vært nødt til eller valgt å kaste inn håndkleet, det være seg absolutte topplag eller mer uerfarne lag. En del lag har også gitt opp enkelte av de vanskeligere postene.

Vi ser at det er langt opp og fram til lagene i toppen. Det står respekt av disse og vi er dypt imponert. Vi ser også at vi selv har en god del å gå på, og ved en annen anledning, med mer erfaring og trening på det vi mestrer dårligst, så kan det hende det passer med ambisjoner om om bedre resultater (nå ble jo resultatet til slutt ikke så verst heller; nummer 36 av 60 startende lag, beste og eneste norske lag … og litt interessant for oss nordmenn – ingen svensker foran oss … men vi unner selvsagt ikke Silva og Axa å måtte gi seg pga sykdom og skader).

Noen stikkord for bedring av resultat ville kunne være: mer effektive vekslinger, færre og kortere pauser og noe mindre soving. Vi har også noe å hente på strategier når det røyner på med navigasjonen, men vi ser at vi ikke er de eneste som har slitt med uvanlig dårlige kart.

Denne gangen hadde vi et sett mål, og la planer i henhold til disse, og når vi da lykkes med å gjennomføre planene, og når målene, så er vi strålende fornøyd! Pura Vida!

—-

Les også beretninga fra våre engelske lagkamerater!

—-

Takk til familie og venner for hjelp og støtte, arbeidsgivere for fleksibilitet og takk til våre samarbeidspartnere:

Trimtex: Takk for flott design på løpstøy som på en flott måte framhevet det norsk-engelske samarbeidet. Kvalitet på tøy kan det ikke være noe å si på – Jo Inge gjennomførte hele løpet i samme triatlon-shorts, sittende på sykkelsetet eller i kajakk i vel 600 km, uten å bli sår i baken 😉

Sportsmaster: Takk for bidraget til opptreninga slik  at sannsynligheten for at vi skulle kunne gjennomføre 220 km padling økte betraktelig. Padlemaskina vi bli brukt flittig resten av vinteren, så neste år er forhåpentligvis ikke padling lenger vår akilleshæl 🙂

Windpaddle: Denne gangen var det vindstilt nesten hele tida – likevel fikk vi en halvtimes anledning til å erfare hvordan  seil kan spare verdifull energi på lange padleetapper. Seilene deres er virkelig lette å ha med seg og bruke, så de innebar ingen ulempe. Gleder oss til seinere anledninger med mer vind!

Petzl (varri.no): Takk for multisporthjelmene som kan brukes til både sykling, padling og klatring. Det er meget lette, og har perfekt infestingsløsning for våre Petzl lykter (og forsåvidt andre lykter), så vi valgte å bruke disse også på lange sykkeletapper heller enn ordinære sykkelhjelmer.